Det er vel få temaer som er mer omstridt enn aktiv dødshjelp, som har fått litt ekstra drahjelp av at FrP på landsmøtet sitt i mai vedtok å gå inn for å tillate dette.

Og nå har de snudd på flisa. Siv Jensen forsøker å få det til å se ut som et planlagt løp, selv om jeg tviler på at mange kjøper det. Jeg har ingen problemer med å kritisere FrP når jeg føler de fortjener det, men denne gangen synes jeg det er synd de ikke sto på vedtaket sitt, selv om det er mest politisk bekvemmelig å være på linje med de andre store partiene i denne saken.

Jeg synes det er synd. Det er åpenbart fryktelig mange skjær i sjøen rundt temaet, og hvis det skal åpnes for dette må det gjøres på en svært streng måte. Jeg overlater til klokere folk enn meg å drøfte hva som vil kreves, men selv om jeg ser mange argumenter i begge retninger, heller jeg mot å være prinsipielt for aktiv dødshjelp. Jeg klarer bare ikke få meg til å si at noen som lever i kroniske smerter, uten håp om bedring, skal nektes hjelp til å få det bedre, selv om det er en dramatisk og irreversibel hjelp.