Jørgen Emerslund

Oslo har i sommer sluppet å få et eget forsinket tog retning vestover – Drammen har fått den æren. Det har vært store – og etter hva jeg forstår – etterlengtede forbedringer i tunnellene gjennom Oslo, sånn at det ikke skal bli tilsvarende kaos til vinteren som det var som i vinter.

Hedmark Trafikk har lagt ned oppimot halvparten av avgangene sine på enkelte ruter.

Både i Oslo og Trondheim, som er de eksemplene jeg uttale meg om, sloss kollektivselskapene jevnt over mot synkende inntekter med å heve billettprisene sine. Hint: Pris og etterspørsel – er etterspørselen for lav så bør prisene ned – ikke opp. Det er lov å prøve, men det er en god ting å innse når man tar feil?

I Trondheim, hvor jeg bor, ble det for et par år siden innført et kollektivfelt som går igjennom hele byen. Det skulle gjøre det enklere å ta buss. Mulig det, men det mest synlige resultatet ble lengre køer for bilistene. Jeg tar stort sett buss, så jeg klager ikke, men det er mange som gjerne tar den jobben.

Kort sagt, Kollektivtransport, både på lang- og særlig kortdistanse er et av de sorte får i politikken.

Infrastruktur er noe av det viktigste vi kan investere i. Satsing på kollektivtransport er ikke bare god miljøpolitikk, men skaper også bedre muligheter for folk flest, jo mindre de er avhengige og begrenset av hvilke kollektivmuligheter som finnes.

Det vi trenger av norske politikere på alle nivåer er at de innser betydningen av kollektivtransport og lager incentiver for å bruke denne, heller enn å lage disincentiver for bilførere.

Foto: Flickr Creative Commons av Omar Omar.

Jeg satt på flyet nedover fra Trondheim til Oslo i går, Norwegian-flyet får jeg anmerke. Det slo meg at SAS har – i hvertfall i Norge – et kjempestort PR-problem i forhold til nettopp Norwegian.

Norwegian har Bjørn Kjos. Ikke en gretten gammel gubbe, men en glad gammel gubbe som ler rart og smiler på stort sett alle bilder. Vi har lyst til å ta en pils med Bjørn, og prate om da han var jagerpilot eller når han fikk møterett for høyesterett.

SAS derimot, kommer ferdig installert med gretne gamle gubber. Det hjelper ikke at SAS er bedre i å rydde opp etter askekaoset, når det er velkjent at SAS sliter med å tjene penger, mens Norwegian går som en kule.

Som om ikke det er nok er det SAS som er selskapet som tar pengene våre. Vi glemmer lett at SAS var de uten gebyrer, og at Norwegian tar 50-lappen hver vei vi vil ha med en koffert. At Norwegian startet opp med å love “ingen skjulte gebyrer”, og nå nærmer seg Ryanair. For vi har lyst til å ta en kaffe med Bjørn Kjos.

Det er bare å gjøre noen enkle søk på Google News for å finne nyheter som (svært subjektivt sett) er relativt jevnt fordelt i positiv favør av begge selskapene. Likevel er det Norwegian som er sjarmøren, mens SAS er den trauste, litt trege, giganten. Norwegian har Bjørn, SAS har en mann med slips fra Sverige som vi bare ser når det er snakk om kvartalsresultater. Det er derfor vi liker Norwegian, de har en kar vi har lyst til å ta en brus sammen med.

Det er noe med Powerpoint (eller Keynote eller lignende, for den saks skyld) som gjør at vi ikke helt klarer å få presentasjonene til å fungere så bra som de egentlig kan. Særlig powerpoint er sannsynligvis ett av de mest utskjelte dataprogrammene i historien. Samtidig ser vi at det er noen som klarer å få presentasjonene sine til å sitte, gang på gang.

Jeg har holdt noen dusin presentasjoner opp igjennom årene, og selv om jeg ikke skal regne meg selv som noen ekspert på noe vis, har jeg plukket opp noen tips som gir deg bedre presentasjoner nesten med en gang!

Kjenn materialet du presenterer

Det burde være åpenbart, jah? Skal man holde en presentasjon så bør man også kunne stoffet. Selv om de fleste som presenterer har en viss kjenskap til stoffet har jeg vært med på alt for mange presentsjoner med stotring, “ehrmm….”-ing og ubehaglig lange tenkepauser, innledet med frasen “hvordan var det nå dette var igjen da”. Presentasjonen blir aldri bedre enn det du klarer å levere, uansett hvordan slidene dine ser ut.

Bildet er CC av NASA Goddard Photo and Video

Tilhørerne er der for deg, ikke for slidene dine

Legene kaller tilstanden for “Kronikus Slidius Avhengighetius”. Eller noe i den duren. Du kjenner uansett symptomene, det mest fremtredende er foredragsholdere som leser opp lange tekster på slidene sine. Slidene skal underbygge det du sier, det er ikke du som skal forklare innholdet på sliden. Det vil si at du ikke setter opp alt du har tenkt å si om en slide, på sliden selv. Sett opp noen få stikkord, helst bare en enkelt setning eller et utsagn, og snakk rundt dette.

Noen vil si at dette lager slider det er umulig å ta nytte av hvis du ikke så selve presentasjonen. Ja, det stemmer nok. Men så er det da virkelig presentasjonen eller foredraget som skal være bærende, ikke slidene du bruker.

Men hvis du er foreleser på universitet, og skal være grei med studentene, så bruker du notatfunksjonen i Powerpoint, lager en PDF-utskrift av slidene i notatfunksjon, sånn at du får en PDF-fil med slider og ditt manus. Dette kan du sende ut til studentene, og du har både spart litt miljø og laget gode slider.

10/20/30-Regelen

Dette er en påstand fra Guy Kawasaki, en venturekapitalist fra USA som er velkjent for gode bøker. Han hevder, etter å ha hørt på flere tusen presentasjoner, at en presentasjon ikke bør være lengre enn 20 minutter, bruke 10 slider og ikke ha noen tekst med fontstørrelse mindre enn 30.

Jeg tar de to første som gode retningslinjer, men med en klype salt. Blir du bedt om å prate i 2 timer, så kan du sannsynligvis bruker mer enn 20 minutter. Men – mine venner – legg merke til at han ber om 2 minutter per slide – som mange kunne roet ned til. Det vil si at 83 slider +/- på 45 minutter ikke fungerer. Og skal du holde en presentasjon på 10 minutter, bruk ikke mer enn 5 slider.

Fontstørrelsen er på vegne av de av oss med litt dårlig syn en velsignelse. Du vet nesten aldri nøyaktig hvordan rommet ser ut der du skal prate. Er teksten for liten blir den vanskelig å lese på lang sikt. Så enkelt, og så vanskelig. Men hvis du bare skriver en tanke du skal prate om (se over), så burde dette gå bra.

Kutt ut punktlister

Hvor ofte trenger du egentlig punktlister i presentasjonen din. Du gjør det fordi Powerpoint sier det, gjør du ikke. Hva med dette: Prøv å bare fjerne punktene. Ikke noe annet, bare ta presentasjonen du har, og sett punkttypen til ingenting. Da kan du begynne å gjøre skikkelige forbedringer på slidene dine.

Dette er selvsagt ikke en komplett liste over den ultimate presentasjon – det krever flere bøker for sånt. Dette er en liste over noen ting jeg vet det er lurt å passe på når man prøver å sette sammen en presentasjon. Men, hva med deg, har du noen gode presentasjonstips?

“Why can’t we all get along?” er et kjent spørsmål. Men et godt et. Hvorfor kan vi ikke komme bedre overens? I steden for å stå på våre bastioner, kan vi ikke heller se hva vi kan gjøre for å skape løsninger som er bedre i helheten, enn løsninger som er bedre for oss selv, som våre motparter ikke kan godta?

Garr Raynold, fra den utmerkede nettsiden Presentation Zen, delte for et par år siden sine tanker på inspirasjon – og om det egentlig betyr noe. Det har bruker som utgangseksempel er den etter hvert velkjente taleevner, og hvordan logikken var at han prater så høytflyvende at det ikke var å forvente at han hadde noen reelle planer og konkret politikk. Særlig oss ingeniører og andre akademikere* er tilhengere av rasjonelle data – og har en tendens til å avvise tanken på at noe annet enn innhold betyr noe. » Read the rest of this entry «

Både Aftenposten og Yr.no har i løpet av de siste dagene – i hvertfall som jeg har fått med meg – meldt om at det er flere og flere klimaskeptikere. Hvis dette ikke skremmer livsskiten ut av deg, så er du for kald for ditt eget beste! Jeg er på ingen måte et hardbarka miljøforkjemper, men tror oppriktig på at vi er utsatt for menneskeskapte klimaendringer. Jeg er ikke smart nok til å vite hvordan, men vi trenger at lederne for de store nasjonene, med Barack Obama og Kinas Hu Jintao i spissen, kommer til enighet om hva som skal gjøres. Og det krever et kontinuerlig press.

Det som virkelig plager meg er all energien som går med på å krangle om endringene er menneskeskapte eller ikke. Alle prognoser tilsier at effektene av klimaendringene, uansett årsak, vil være dramatiske nok for en Hollywood blockbuster, og da er det virkelig ikke tiden for å fokusere på årsaken til problemet, men for å komme til enighet om hva som må gjøres for å bremse endringene.

Så, min oppfordring til alle blir å utfordre de skeptikerne du møter på hvorfor de har det standpunktet de har, og dermed holde debatten gående.

Som nevnt både på Twitter og Facebook tidligere i dag, har jeg byttet jobb, og skal begynne på Zxy Sports Tracking fra og med mandag. Jeg håper virkelig jeg kan holde kontakten med alle de knallbra folkene jeg har jobbet med de siste par årene, jeg drar ikke fra disse med lett hjerte.

Nå ser jeg fremover mot å jobbe med Zxy idet de satser hardt!

Skal ikke si så mye om GTD, annet enn at det er et knallsystem. Problemer som ting som skal gjøres som blir glemt, oppgaver man ikke får fulgt opp ordentlig, for mange ting som skal gjøres samtidig og lignende er kjent for de fleste. Man finner seg måter man unngår mange av disse symptomene, men det er egentlig ikke en behandling.

GTD er et rammeverk – alene får du ikke gjort en skvett mer enn uten GTD. Sannsynligvis bruker du mer tid på å skjønne systemet enn du liker til å begynne med. Men etter hvert kommer nytten frem som noen enkle regler for hva man skal gjøre med alle informasjonsbiter og henvendelser som kommer ila dagen.

Hovedpoenget er at alt skal fanges i en innboks. Innboksen kan være hva du foretrekker; enten en kladdebok, postitlapper eller spesifikke programmer som er lagt opp til å støtte GTD-systemet. Personlig bruker jeg Things, og har også brukt RTM. Hovedpoenget er uansett ikke hva slags system du bruker, men at alt kommer inn på samme sted, slik at man har et punkt man går til for å se hva som skal gjøres videre. Fra innboksen tar man for seg hvert punkt, for å se om det skal gjøres noe med, eller ikke. Deretter er det noe finsortering før man er ferdig.

Leo Babuta, en annen internettguru, har laget den lettere modifiserte versjonen Zen To Done, denne er forøvrig også vel verdt å sjekke ut. Stefanos Karagos har laget en fin fremstilling av hovedelementene i GTD. Jeg har ikke tenkt å lage en lang artikkel på GTD, men heller oppfordre deg til å sjekke ut dette systemet hvis du følte deg truffet av problemstillingene på toppen.

Uansett hva du gjør, ikke gap over for stort med en gang. Begynn med å få samlet ting på ett sted, så tar du det stille og forsiktig derifra.

“Tech Guy vs. Biz Guy” var tittelen på en bloggpost jeg kom over for et par internettliv siden (aka. 2008), og har lenge ment å kommentere på i form av en bloggpost. Sånn i teorien er jeg en fin kryssning av de to. Jeg har gått industriell økonomi, som betyr at jeg har en fin blanding av økonomiske fag og datafag. Jeg har gått entreprenørskole og gründerskole, og jeg har jobbet de to siste årene som systemutvikler. Kort sagt, en fin blanding.

Det er, i hvertfall som jeg opplever det, allment akseptert at man trenger begge parter for å bygge opp en suksessfull organisasjon. Tech guy kan være ingeniøren, men det kan også være idealisten som skriver leseinnleggene for den frivillige organisasjonen, eller i min setting i Hjelpekorpset, det kan være han som hopper først uti buskene på søksaksjonen. Biz guy er han som sitter i møter for å finne ut av organisasjonsproblemer, eller for å få budsjettet til å gå opp på en god måte, eller kort og godt for å få til bedriftens første skikkelige salg.

Det blir fort til at man jobber litt i hver sin boks, selv om man er i samme bedrift og organisasjon, uten å se den gjensidige avhengigheten. Uten Tech guy /gal/ så har man ikke så mye å diskutere på møterommet, men samtidig; uten biz guy har man sannsynligvis ikke så mye ressurser eller muligheter til å holde aktiviteten gående.

For dataingeniører så kan man snu seg til utvikling for open source, og andre grener har selvfølgelig sine alternativer, men hvis man skal få til en god organisasjon, så trenger man begge endene.

Synergi, sjø!

“Det er ikke min jobb å styre Statoil, men å arbeide for å redusere klimagassutslipp”. Jens Stoltenberg prøver seg på litt voksenopplæring på både journalister og klimaforskere, som lurer på om Staten skal følge oppfordringen fra James E. Hansen, leder for NASA Goddard Institute for Space Studies.Han ba Stoltenberg, frekt nok, om å utvise lederskap i klimasaken. Ikke det at Stoltenberg har indikert et ønske om å fremstille seg selv som en leder i klimasaken. Han føyer, i rettferdighetens navn på at “Eierne skal være forsiktige med å gå inn i enkeltprosjekter på denne måten”, og at “vi bare følger vanlige spilleregler for selskaper som Statoil.”

Saken, og oppfordringen, kom ettersom WWF og Greenpeace fremmet et forslag på Statoils generalforsamling om å trekke Statoil ut av oljesandprosjektet i Canada. Jeg merker at jeg lar meg provosere av måten Stoltenberg avfeier problemstillingen på. Generalforsamlingen er en bedrifts høyeste fora, og det er eiernes privilegie å bestemme hvilken retning en bedrift skal ta. Det er vanlige spilleregler for bedrifter som Statoil også, det, Jens. Rett nok er det uvanlig at enkeltprosjekter er store nok saker til å diskutere på en generalforsamling, men det er ikke noe problem hvis eierene ønsker det.

Det som virkelig kryper opp i ryggmargen på meg i denne saken, er parallellene til både lederlønnsdiskusjonen som gikk for noen få år siden. Som om det ikke holder for å skape den søte smaken av dobbeltmoral, så passer regjeringen også på å sette til side sin egen eierskapsmelding når den ikke er beleilig. Les på eget ansvar, første avsnitt begynner “Regjeringen vil føre en aktiv eierskapspolitikk.”

Min oppfordring til regjeringen, og Jens Stoltenberg, olje- og energiminister Terje Riis-Johansen og miljøvernminister Erik Solheim spesielt, er at hvis dere mener Statoil bør være i Canada, så gå ut og forsvar det og forklar logikken deres. Per i dag så hopper dere over hele diskusjonen – og lander på kulen til 9,5 i stil. Jeg kommer sikkert ikke til å være enig i logikken da heller, men det er nå i hvertfall ikke feigt.

Sånn, litt utenfor kontekst, men bare siden Jens var snill nok til å servere en tabloid vri på svaret sitt, så ble jeg påmint om en bloggpost av Seth Godin fra et par måneder tilbake. “It’s not my job” fungerer liksom ikke veldig bra når du er statsminister.