September 9th, 2010 §
Jeg har behandlet innvandring på bloggen her, og liker egentlig ikke å reptere temaer når politikken inneholder så mye man kan ta for seg, men når Christian Tybring-Gjedde og Kent Andersen skriver kronikk, så klarer jeg ikke holde meg, selv om jeg prøvde i det lengste.
Torbjørn Røe-Isaksen har allerede kommentert ironien i å referanser til Disneland i en kronikk om den norske kulturen. Men det er retorikk, og jeg prøver i det lengste å gå dypere i argumenter enn det. Jeg skal også la det gå at det “postuleres” at Arbeiderpartiet går inn for å ødelegge den norske kulturen – innvandringsmotstand er en av de viktigste kjernesakene til FrP, og de skal også prøve å holde stand mot tidligere lillesøster Høyre som går fremover.
Det som virkelig plager meg er at det gis uttrykk for at innvandring er et særnorsk fenomen. Jess, vi har hatt i overkant liberal innvandring her til lands de siste par-tre årene, men å prøve å hevde at dette river i stykker den norske kulturen, er rett ut håpløst. Innvandring er et økende fenomen som følger av økt globalisering. Det blir lettere å få inntrykk fra resten av verden enn tidligere, og det blir tidvis lettere å komme seg til andre land – det er ikke en utvikling jeg tror vi skal bruke mye tid og energi på å prøve å bremse (stoppe det kan vi ikke), men heller akseptere og gå inn for å integrere best mulig med den norske kulturen. En kultur som kommer til å bestå på tross av at den deler oppmerksomhet med andre kulturer.
August 2nd, 2010 §
Eventuelt, om å gå over Karl Johan etter innflytelse. Bjarne-Håkon Hansen har fått kjeft en god tid nå for å skulle jobbe for PR-byrået First House. Og nå er det plutselig overraskende at BHH jobber opp mot gamle kjente i politikken for å se hva han kan gjøre for en klient. Umoralsk at en tidligere statsråd jobber mot ståstedet til sine gamle kollegaer i regjeringen. Umoralsk at en tidligere politiker bruker kompetanse han har opparbeidet seg gjennom mange år til å tjene penger utenom politikken. Nei, fysj og skam, sånt skal vi ikke ha noe av her på haugen.
Det finnes allerede karantenebestemmmelser, og disse har Bjarne-Håkon Hansen fulgt til punkt og prikke. Såvidt jeg har fått med meg har heller ingen beskyldt ham for å bryte noen regler.
Moralen derimot har han fått på pukkelen for opp og i mente av tidligere kollegaer, og formodetlig omgangskrets. Marit Nybakk, visepresident i Stortinget, konkluderer “Jeg synes dette er helt forkastelig og politisk umoralsk”. Hun konkluderer med at kunnskap og konkurranse som er tilegnet “bak kulissene” er umoralsk å selge videre.
Problemet med dette, som flere bloggere har påpekt før meg, er at BHH har overholdt alle karantenebestemmelsene som er satt. Med andre ord, han har fulgt lobbyistreglene vi har her i landet, og som han selv sier: “Det er mye synsing og prating her nå, men ingen politisk handling. Hvis de vil ha Obama-regler – ja, så legg fram forslag da, så vi kan diskutere det“.
Han har helt rett. Karantenebestemmmelsen er et forsøk på å lage noen felles definisjoner på hva som er både juridisk og moralsk forsvarlig i forhold til politikere som går fra politikken til privat næringsliv. Nå har regjeringen sittet i flertallsregjering i 5 år, og det er lenge siden Hansen flagget at han skulle over i PR-bransjen. Man har med andre ord hatt fryktelig god tid til å endre på reglene.
Men det er lettere å manipulere debatten. Og som det har blitt påpekt, det er svært dårlig håndtverk av Bjarne-Håkon Hansen og First House, som ikke forutså at dette kom til å bli dyttet ut som en annen debatt i steden for å faktisk diskutere om det skal være lov å tjene penger på å drive barnehager.
Men umoralsk eller ulovlig – nja, ikke egentlig.
Foto: Cebete på Flickr Creative Commons 2.0 BY-Attribute
July 29th, 2010 §
Oslo har i sommer sluppet å få et eget forsinket tog retning vestover – Drammen har fått den æren. Det har vært store – og etter hva jeg forstår – etterlengtede forbedringer i tunnellene gjennom Oslo, sånn at det ikke skal bli tilsvarende kaos til vinteren som det var som i vinter.
Hedmark Trafikk har lagt ned oppimot halvparten av avgangene sine på enkelte ruter.
Både i Oslo og Trondheim, som er de eksemplene jeg uttale meg om, sloss kollektivselskapene jevnt over mot synkende inntekter med å heve billettprisene sine. Hint: Pris og etterspørsel – er etterspørselen for lav så bør prisene ned – ikke opp. Det er lov å prøve, men det er en god ting å innse når man tar feil?
I Trondheim, hvor jeg bor, ble det for et par år siden innført et kollektivfelt som går igjennom hele byen. Det skulle gjøre det enklere å ta buss. Mulig det, men det mest synlige resultatet ble lengre køer for bilistene. Jeg tar stort sett buss, så jeg klager ikke, men det er mange som gjerne tar den jobben.
Kort sagt, Kollektivtransport, både på lang- og særlig kortdistanse er et av de sorte får i politikken.
Infrastruktur er noe av det viktigste vi kan investere i. Satsing på kollektivtransport er ikke bare god miljøpolitikk, men skaper også bedre muligheter for folk flest, jo mindre de er avhengige og begrenset av hvilke kollektivmuligheter som finnes.
Det vi trenger av norske politikere på alle nivåer er at de innser betydningen av kollektivtransport og lager incentiver for å bruke denne, heller enn å lage disincentiver for bilførere.
Foto: Flickr Creative Commons av Omar Omar.
June 6th, 2010 §
Både Aftenposten og Yr.no har i løpet av de siste dagene – i hvertfall som jeg har fått med meg – meldt om at det er flere og flere klimaskeptikere. Hvis dette ikke skremmer livsskiten ut av deg, så er du for kald for ditt eget beste! Jeg er på ingen måte et hardbarka miljøforkjemper, men tror oppriktig på at vi er utsatt for menneskeskapte klimaendringer. Jeg er ikke smart nok til å vite hvordan, men vi trenger at lederne for de store nasjonene, med Barack Obama og Kinas Hu Jintao i spissen, kommer til enighet om hva som skal gjøres. Og det krever et kontinuerlig press.
Det som virkelig plager meg er all energien som går med på å krangle om endringene er menneskeskapte eller ikke. Alle prognoser tilsier at effektene av klimaendringene, uansett årsak, vil være dramatiske nok for en Hollywood blockbuster, og da er det virkelig ikke tiden for å fokusere på årsaken til problemet, men for å komme til enighet om hva som må gjøres for å bremse endringene.
Så, min oppfordring til alle blir å utfordre de skeptikerne du møter på hvorfor de har det standpunktet de har, og dermed holde debatten gående.
May 22nd, 2010 §
“Det er ikke min jobb å styre Statoil, men å arbeide for å redusere klimagassutslipp”. Jens Stoltenberg prøver seg på litt voksenopplæring på både journalister og klimaforskere, som lurer på om Staten skal følge oppfordringen fra James E. Hansen, leder for NASA Goddard Institute for Space Studies.Han ba Stoltenberg, frekt nok, om å utvise lederskap i klimasaken. Ikke det at Stoltenberg har indikert et ønske om å fremstille seg selv som en leder i klimasaken. Han føyer, i rettferdighetens navn på at “Eierne skal være forsiktige med å gå inn i enkeltprosjekter på denne måten”, og at “vi bare følger vanlige spilleregler for selskaper som Statoil.”
Saken, og oppfordringen, kom ettersom WWF og Greenpeace fremmet et forslag på Statoils generalforsamling om å trekke Statoil ut av oljesandprosjektet i Canada. Jeg merker at jeg lar meg provosere av måten Stoltenberg avfeier problemstillingen på. Generalforsamlingen er en bedrifts høyeste fora, og det er eiernes privilegie å bestemme hvilken retning en bedrift skal ta. Det er vanlige spilleregler for bedrifter som Statoil også, det, Jens. Rett nok er det uvanlig at enkeltprosjekter er store nok saker til å diskutere på en generalforsamling, men det er ikke noe problem hvis eierene ønsker det.
Det som virkelig kryper opp i ryggmargen på meg i denne saken, er parallellene til både lederlønnsdiskusjonen som gikk for noen få år siden. Som om det ikke holder for å skape den søte smaken av dobbeltmoral, så passer regjeringen også på å sette til side sin egen eierskapsmelding når den ikke er beleilig. Les på eget ansvar, første avsnitt begynner “Regjeringen vil føre en aktiv eierskapspolitikk.”
Min oppfordring til regjeringen, og Jens Stoltenberg, olje- og energiminister Terje Riis-Johansen og miljøvernminister Erik Solheim spesielt, er at hvis dere mener Statoil bør være i Canada, så gå ut og forsvar det og forklar logikken deres. Per i dag så hopper dere over hele diskusjonen – og lander på kulen til 9,5 i stil. Jeg kommer sikkert ikke til å være enig i logikken da heller, men det er nå i hvertfall ikke feigt.
Sånn, litt utenfor kontekst, men bare siden Jens var snill nok til å servere en tabloid vri på svaret sitt, så ble jeg påmint om en bloggpost av Seth Godin fra et par måneder tilbake. “It’s not my job” fungerer liksom ikke veldig bra når du er statsminister.
May 12th, 2010 §
I det magiske året 2009 var en av debattene som ble særlig oppgira fildelingsdebatten. Hvis du sliter med hukommelsen, så koker spørsmålet egentlig ned til hvordan både filmstudioer og musikkselskaper, rettsvesenet – representert ved opphavsretten, og vanlige brukere av musikk, film og programvare, skal forholde seg til fildeling. Sånn jeg ser det er det ingen tvil om at det er problematisk at Piratebay er den dominante leverandøren av film over internett. Jeg sier leverandør i ordets bredeste betydning. De er strengt tatt en fasilitator av den samme metoden vi brukte for 20 år siden, da vi dro med VHS-Spilleren til nabogutten for å kopiere en film han hadde. Ja, jeg innrømmer det, jeg var 6 år, og det var spennende. Ikke husker jeg hvilke filmer det var heller.
For å ta det først. Jeg har ingen tro på at løsningen er at filmer, bøker, musikk og annen kunst fritt kan kopieres videre så lenge den som videreformidler ikke tar betalt for det. Jeg beklager, jeg setter pris på gratis like mye som alle andre, men jeg har også en litt for komersiell legning til å støtte dette, lik som at jeg gjerne bruker open source-programmer selv, men ikke ser for meg at jeg kommer til å utvikle open source software selv. Særlig for musikere har de argumentene jeg har fått med meg hovedsaklig gått på at man med “gratis” musikk får et bredere publikum som man kan selge til via konserter, effekter og lignende. Dette vil, for mange, fjerne både et lite bidrag til å få økonomien til å gå rundt. Det er heller langt ifra alle musikere forunt å fylle Valle Hovin med 40.000 fans og tilskuere. Creative commons, og andre lisensløsninger for deling av opphavsrett er nydelige saker, og jeg er glad folk deler på denne måten (19 millioner bilder på flickr, på den mest liberale lisensen), men det er ikke for alle.
Kort og godt tror jeg copyright-lovene slik vi har de i dag er fornuftige. Men vi må få løsninger som fungerer, ikke søksmål som irriterer.
Så var det gjennomføringen da. Erfaringen fra iTunes forteller oss at til rett pris er det et marked for å selge underholdning via nettet. Den forteller også at “nerdene” – undertegnede inkludert – lar seg irriterer når det legges avanserte begrensninger på kopiering av musikk. Erfaring fra Spotify forteller at folk flest foretrekker å høre på “Jonathan from Spotify”, heller enn å betale 100 kroner hver måned for musikken. Men at til festbruk går en tier helt greit.
Vi mennesker er opptatte dyr. Vi skal jobbe, vi skal ha interesser ved siden av jobb, og et godt sosialt liv. Vi skjønner at vi må innrette oss etter andre, men vil lar oss ikke sjefe med. Du får gjerne komme med litt reklame for å holde liv i musikken jeg hører på når jeg tar bussen, men ikke når jeg har fest. Du får ikke lov å fortelle meg om jeg kan ta sikkerhetskopi av musikken min – ta får du heller risikere at jeg kopierer det så en venn får høre og også kjøper musikken. Du må gjerne ta betalt for å låne ut musikksamlingen din, dog – det er forståelig at andre også skal tjene penger. Pedagogene snakker om erfaringslæringsmodellen, den som viser hvordan vi lærer av våre egne og andres feil. Jeg tror ikke filmbransjen har skjønt denne ennå.
For spesielt interesserte: Chris Anderson, mannen som lagde konseptet “The long tail”, har for et par år siden skrevet en glimrende artikkel, kalt Free, hvor han argumenterer med at flere og flere ting blir gratis. Jeg er ikke helt overbevist, men om han har rett så håper jeg at reklameplass blir mye dyrere, og mer tilpasset oss som konsumenter. Bedre og lavere kvanta reklame – det kan jeg se frem til.
Bilde av AndyRob
Fun fact: Bill Gates ikke bare innrømmer at Microsoft tjener på, og foretrekker , at folk kopierer deres programvare fremfor noen annens. Flott – god start!
Fun fact: I 2008 ble Apple den største musikkforhandleren i USA. Flott?
April 12th, 2010 §
I dag går fristen ut for å uttalse seg rundt datalagringsdirektivet, for de som er invitert til å levere slike uttalselser. Kort oppsummert har debatten vært en middels stor skrikekonkurranse mellom “personvern” og utfordreren “hindre barnemisbruk” – begge deler selvfølgelig viktige prioriteringer.
Hvis du har bodd under en stein så er historikken også kort oppsummert: Datalagringsdirektivet ble vedtatt i EU i 2006, og gjelder fra 2007. Det ble derimot gitt en utsatt frist for medlemsland for å implementere direktivet, og gjennom EØS-avtalen har også Norge blitt dratt inn i dette, og det nærmer seg på høy tid å bestemme oss for om Norge ønsker å bruke vetoretten sin for å slippe å implementere direktivet.
Hva innebærer datalagringsdirektivet – sånn dærre rent praktisk?
Jeg så meg nødt til å lese meg opp litt på hva datalagringsdirektivet innebærer, så jeg mistenker jeg ikke er den eneste som er usikker på hva som vil forandres hvis vi får direktivet:
- Det er datakommunikasjonens “metadata” som skal lagres, ikke innholdet. Med andre ord – at jeg ringte eller sendte en mail/tekstmelding til deg, når og fra hvor, men ikke hva jeg sa/skrev.
- Direktivet begrenser adgang til kompetente myndigheter og spesifikke saker, men sier at utover dette skal det være opp til hver enkelt stat hvem som har tilgang til dataene.
- Data som lagres skal lagres i en periode på mellom seks måneder og to år. Det åpnes for at man kan lagre data lengre enn dette, så lenge dette meldes inn til EU.
Innvendinger for og imot da?
- Argumentasjonen, i selve direktivet, er – selvsagt – at det er lettere å bygge saker mot kriminelle når man har mulighet for å spore trafikken over en lengre tidsperiode.
- Hovedargumentet mot direktivet er personvernet. Data for alle brukere, som i det store og hele vil si alle nordmenn, skal lagres – i motsetning til at Politiet må få en godkjennelse for å få lagret data på spesifikke personer.
- Hvis Norge ikke implementerer datalagringsdirektivet så vil vi bli en frihavn for terrorister og andre kriminelle når de andre EU-landene implementerer direktivet.
- Det finnes allerede for mye teknologi for å gå rundt direktivet – som for eksempel anonymiseringstjenester og proxytjenster.
- Tekna, i sin høringsuttalselse, presterer å konkludere med at det lagres så mye data om vår kommunikasjon allerede, at noe til må da være greit.
- Vi har ikke kapaistet til en slik lagring.
Sånn jeg ser det koker dette ned til avveiningen mellom personvern og forhindring av kriminalitet. Det finnes mye teknologi som kan brukes for å skjule seg for lagring at jeg er skeptisk til hvor effektiv slik lagring egentlig vil være. Man kan til og med argumentere med at siden politi og påtalemyndighet kan kreve lagring i forbindelse med spesifikke saker, så vil uforutsigbarheten de kriminelle da må leve med være vel så effektivt som lagring gjennom DLD. Bakdelen er selvfølgelig at man ikke kan gå tilbake i tid for å se på gamle logger.
Min mening
Desverre er det vanskelig å oppsummere et så etisk komplekst direktiv på noen få avsnitt. Men sånn jeg ser det er det blir den personvern vs muligheten politiet får til å gå tilbake i logger fra før de visste at de var interessert i de. Mellom disse to er det ikke særlig vanskelig å velge. Men samtidig, jeg kan ha oversett ting. Det er en viktig debatt, hva mener du er det rette å gjøre i denne saken, og hvorfor er det rett?
Foto: Jamison Judd via Flickr Creative Commons BY.
April 1st, 2010 §
Torstein Ulserød har en kronikk i dagbladet, hvor han kritiserer politikere – i form av den rødgrønne regjeringen spesielt – for mangel på ideologisk retorikk i det daglig. Mangel på debatt rundt tankene som ligger bak den daglige politikken, rett og slett.
For å ta det først – jeg er enig med Ulserød i at vi kunne hatt godt av mer ideologisk debatt her til lands. Men jeg er ikke helt overbevist om at vi hadde fått de flammende debattene som man for eksempel har i USA, som kronikken trekker frem – er vi ikke rett og slett for like? USA har to store partier som står et godt stykke fra hverandre – vi har 8 partier stort sett klemt inn på den ideologiske plassen til litt over det demokratiske partiet. Når man tenker så likt så blir arenaen for å skille seg ut hva som skjer på hvor bra man leverer på de konkrete sakene.
Per i dag har vi flertallsregjering, dette kan fort ha en tendens til å kvele regjeringens deltakelse i slike debatter. De som er blir fort stengt inne i regjeringskvartalet, bak lukkede dører. Og hadde jeg vært i Jens sine sko, hadde jeg nok gjort det på samme måten – det er ikke mye å tjene på de ideologiske debattene for regjeringen når alle vet at de har mulighet til å ta et kjapt møte på gangen for å avgjøre hva man mener, og deretter kjøre det rett igjennom på Stortinget.
Torstein Ulserød avslutter kronikken sin med følgende utsagn: ”Mitt tips er at det første partiet som tør å utfordre den lammende konsensusen om idégrunnlaget for politikken, kan komme til å skape mer hjertebank enn Helga Pedersen kan kjøpe for noen ekstra oljemilliarder.”
Det paradoksale er at det er et parti som gjør sitt beste for å utfordre idégrunnlaget akkurat som Ulserød anbefaler – selvsagt Fremskrittspartiet. Jeg innrømmer gladelig at jeg ofte rister på hodet av hva som kommer fra ytterste høyre i norsk mainstreampolitikk, men de har på tross av alt gjort sitt beste for å skape debatt om deler av grunntankene som ligger til bunns for politikken vi fører. Konsekvensen har dessverre stort sett vært at i overkant av 20% av velgerne helhjertet applauderer denne politikken, mens 70-75% av velgerne skjeller den ut. Det få kan si om FrP er at få er likegyldige til de.
Jeg kan heller ikke dy meg fra å trekke frem ett eksempel til – det som endte opp med å bli farsen ”Det norske hus”. Det kan sies en del om Torbjørn Jagland, men det var heller ikke mange som applauderte tanken om en planleggingsminister særlig lenge. Det blir gjerne til at man konkluderer med at en planleggingsminister også koster penger, og ikke gjør noe for å fikse hullene i veien man kjører til jobb.
Kort og godt tror jeg ikke det er et godt nok klima i norsk politikk for å diskutere ideologi i offentlige debatter til at debattene holder seg gående. Det er noen gryende prosjekter med tankesmier som for eksempel Civita og Liberal Laboratorium, men disse er fortsatt relativt ukjente for de som ikke følger debatter aktivt.
Men det er viktig at vi som ønsker oss flere, og grundigere, debatter om ideologien vi baserer politikken på fortsetter å holde en slik overordnet metadebatt gående – fra tid til annen vil den lekke opp til den samfunnsaktuelle debatten.
August 17th, 2009 §
Det er vel få temaer som er mer omstridt enn aktiv dødshjelp, som har fått litt ekstra drahjelp av at FrP på landsmøtet sitt i mai vedtok å gå inn for å tillate dette.
Og nå har de snudd på flisa. Siv Jensen forsøker å få det til å se ut som et planlagt løp, selv om jeg tviler på at mange kjøper det. Jeg har ingen problemer med å kritisere FrP når jeg føler de fortjener det, men denne gangen synes jeg det er synd de ikke sto på vedtaket sitt, selv om det er mest politisk bekvemmelig å være på linje med de andre store partiene i denne saken.
Jeg synes det er synd. Det er åpenbart fryktelig mange skjær i sjøen rundt temaet, og hvis det skal åpnes for dette må det gjøres på en svært streng måte. Jeg overlater til klokere folk enn meg å drøfte hva som vil kreves, men selv om jeg ser mange argumenter i begge retninger, heller jeg mot å være prinsipielt for aktiv dødshjelp. Jeg klarer bare ikke få meg til å si at noen som lever i kroniske smerter, uten håp om bedring, skal nektes hjelp til å få det bedre, selv om det er en dramatisk og irreversibel hjelp.
August 9th, 2009 §
Etter Aker-røren tidligere i år, var det tilløp til en debatt om utøvelsen av statelig eierskap, frontet av blant annet Tormod Hermansen. Kritikken går på at Staten opptrer som en naiv investor – nær sagt en amatørsparer med en ekstremt stor bankkonto, og personlige motiver. Hermansen foreslår at staten oppretter et eget holdingselskap – “Norge AS”, om du vil – som skal forvalte eierskapene til staten, hvor staten er inne som en aktiv eier.
Jeg har ikke mye til overs for barten til Hermansen, men noen av tankene han har, denne inkludert, er svært gode. Og den politiske forankringen burde, så langt jeg kan se, være grei å “kopiere” fra organiseringen av Oljefondet. Mao, en egen organisasjon som får politiske rammebetingelser å forholde seg til, og et sett med målsetninger i som man bør forholde seg til, men som utover dette opererer på egenhånd.
Dette forutsetter selvsagt også at man får inn dyktige styremedlemmer og forretningskvinner/-menn til å forvalte investeringene til Staten. Disse må deretter få myndighet til å ta seg av enkeltsaker på egenhånd uten nærings- eller finansministerens innblanding. Evaluering er en ting, men la oss slippe mediakrangler og PR-regninger på 700.000 kroner. Jeg kan gjerne også se for meg at utnevnelsen av daglig leder av dette firmaet bør foregå av Stortinget, men mer realistisk er i statsråd. Ideen med å gjøre dette gjennom Stortinget er at vi får en base i firmaet som vil kunne vare lengre enn en regjering, enten den er rød, med eller uten grønnskjær, eller blå.
Løsningen er der, nå gjelder det bare å se om noen av partiene plukker den opp.
http://www.dagbladet.no/2009/04/05/nyheter/innenriks/sylvia_brustad/5629368/
