Bakgrunn

Jeg har trent relativt greit tidligere, blant annet med mye løping. Men for 3 måneder siden fikk jeg plutselig løperkne, og måtte kutte ut mye av treningen – og før jeg visste ordet av det hadde jeg kuttet ut alt. Kombinert med dårlig kosthold førte dette til at jeg både fikk dårligere form og høyere vekt. Så, jeg slenger meg på lista over alle med et nyttårsforsett om å trene.

I steden for å si at jeg skal klare ditt og datt har jeg bestemt meg for å ta mål av treningen. Jeg skal ha 150 økter, på totalt minimum 350 treningstimer i løpet av året. Tror det kan bli hardt med timene, men vi skal prøve.

Det er egentlig ikke så mye man kan si om selve treningen. Jeg har, for å sørge for at jeg faktisk får trent, meldt meg inn på 3t, og hatt en gratistime man fikk med personlig trener for å sette opp et fornuftig treningsprogram. Jeg starter ut med en primær styrkeøkt, en blandingsøkt og en ren konidsjonsøkt per uke.

Målsetningene:

Hovedmålsetningen for søvnbiten av prosjektet mitt må nødvendigvis være noe så enkelt som best mulig søvn på kortest mulig tid. For å dele det opp litt:

• Jeg vil bruke kortest mulig tid på søvn som aktivitet. Det betyr å sovne rett etter at jeg har lagt meg, stå opp så fort som mulig når jeg våkner, og å kontrollere søvnen min sånn at jeg ikke sover flere timer enn nødvendig.
• Jeg skal sove så godt som det bare lar seg gjøre når jeg først sover.

Det er ikke noe revolusjonerende over dette, men det er aldri en dum idé å se på hva man prøver å oppnå.

Fakta

Tilnærmingen min kan vel ikke sies å være spesielt spennende. Før jeg begynner researchen, vil jeg gjerne ha noen fakta om søvn å jobbe ut ifra. Da går jeg selvfølgelig til vår alles kjære Wikipedia, som kan fortelle følgende:

• Det amerikanske instituttet for søvnmedisin deler inn søvn i fire faser: N1, N2, N3 og REM.
• N3 er den dypeste søvnen, og rekkefølgen på disse fasene er gjerne N1 -> N2 -> N3 -> N2 -> REM.
• N3 skjer gjerne mest tidlig i søvnsyklusen, mens REM kommer mer når vi nærmer oss å våkne av oss selv.
• REM har flere likhetstrekk med våken tilstand, og det er også hovedsaklig her de drømmene vi har som føles mest virkelige kommer.
• Voksne trenger 7-8 timer søvn. Dog vet jeg fra andre artikler at flere mener dette kan strekkes ned til rundt 6 timer for enkelte.

Kort sagt – sånn jeg leser dette – så gjelder det å våkne i REM, etter rundt 6-7 timer søvn.

Mulige tiltak

Jeg har hoppet bukk over å beskrive problemstillinger her, rett og slett fordi det burde være åpenbart

Jeg har lett rundt på denne Internettingen, for å se hvilke råd man finner her, i tillegg til å se på en annen Wikipediaartikkel: Waking up early.

• Steve Palina, en kjent produktivitetsguru, foreslår å trene på å stå opp med en gang vekkerklokka går på lik linje med at man trener på andre ting.
• Samme mann foreslår også et mønster hvor man legger seg når man er “trøtt nok“, og står opp samme tid hver dag.
• Dave Cheong har en del tips som de fleste vet om (“legg deg tidligere”), men ved et par punkter kommer han inn på det å ha en grunn for å stå opp.
• Leo Babuta, kjent fra Zen Habits, har også en del velkjente punkter, men nevner også noe veldig viktig når han påpeker at det er viktig å ikke forandre for mye om gangen.
• Din Side Helse fyller på med at man bør unngå lys, passe på mosjonen – som jeg forøvrig skal skrive mer om senere, avslappingsteknikker før man skal sove, og å unngå koffein og alkohol.

Som sagt, enkelte av disse artiklene kommer med noen svært velkjente råd, men de kan være verdt å nevne:

• Stå opp med en gang – ikke la deg selv ligge i sengen etter at klokken ringer.
• Sett vekkerklokken langt unna sengen.
• Utnytt at du får ekstra tid om morgenen, og belønn deg selv for det.
• Legg deg tidligere.
• Ha en rutine.

Etter denne listen ble det fort færre alternativer, men jeg håper du har noen tips du har lyst til å dele i kommentarfeltet.

Min rutine

Utfordringen er ikke bare å sy sammen en fungerende plan, men å implementere denne – helst uten å gjøre den alt for omfattende. Det jeg skal prøve å fokusere på fremover er:

• Legge meg når jeg merker at jeg er trøtt nok – med andre ord når jeg ikke lenger har fokuset som trengs for å gjøre fornuftige ting.
• Etablere en rutine på å bevisst gå i “legge meg modus”. For de fleste kommer dette naturlig, men når du sovner på sofaen på ukentlig basis er det noe som sier at jeg må ta litt tak her. Ta unna mail som ligger og venter, se hva jeg kan svare på øyeblikkelig og hva jeg må ta den neste dagen. Sørge for at jeg har oppgavelisten klar for neste dag, sånn at jeg ikke blir liggende å tenke på denne, og det skulle også oppfylle punktet om å ha en grunn til å stå opp. Ta kveldshygienen, så får jeg heller ligge og lese litt om nødvendig.
• Ikke lov å bli liggende i senga. Merker at dette er lettere å gjennomføre når jeg sover alene…. Får ta det på kontoen for luksusproblem.
• Når dette sitter, jobbe med å stå opp litt tidligere, til jeg står opp 05.45.

Så er det bare å håpe at dette lar seg implementere, at jeg både sover bedre enn før, og våkner lettere. Jeg lover herved å lage en oppfølgingspost etter et par måneder, for å fortelle om forandringene. Men inntil det, hva er dine beste tips for å sove bedre og mer effektivt?

Foto: Fra dominiqs på Flickr, med Creative Commons Attribution 2.0 lisens.

Joda, den som søker skal finne, og med litt leting lar man seg, eller i hvertfall lot jeg meg, overbevise om at svnX var et greit alternativ. Det er den også forsåvidt, hvis du ser bort ifra unødvendig mange feilmeldinger som ikke lar seg tolke uten bedre innsikt enn jeg har i Subversion. Jeg har nå kastet dette programmet og gått over til Versions, som på førsteinntrykk ikke bare ser vanvittig mye penere ut, men også oppfører seg som jeg forventer.

Case in point: Jeg har et repository på server, og jobber på min lokale versjon på laptopen. Første jeg får gjøre er å legge til en eksisterende working copy (arbeidskopi?), blir spurt om pålogging til repository og så er jeg i gang. Jeg får med en gang legge til biblioteket som svnX nektet meg på grunn av error 127 (sic).

Konklusjonen må jo være at dette lover veldig bra – håper det fortsetter sånn.

Jo, en bakside: svnX er gratis – Versions koster 39€. Jeg skal bruke mine 21 prøvedager på å se om jeg blir avhengig.

Og nå har de snudd på flisa. Siv Jensen forsøker å få det til å se ut som et planlagt løp, selv om jeg tviler på at mange kjøper det. Jeg har ingen problemer med å kritisere FrP når jeg føler de fortjener det, men denne gangen synes jeg det er synd de ikke sto på vedtaket sitt, selv om det er mest politisk bekvemmelig å være på linje med de andre store partiene i denne saken.

Jeg synes det er synd. Det er åpenbart fryktelig mange skjær i sjøen rundt temaet, og hvis det skal åpnes for dette må det gjøres på en svært streng måte. Jeg overlater til klokere folk enn meg å drøfte hva som vil kreves, men selv om jeg ser mange argumenter i begge retninger, heller jeg mot å være prinsipielt for aktiv dødshjelp. Jeg klarer bare ikke få meg til å si at noen som lever i kroniske smerter, uten håp om bedring, skal nektes hjelp til å få det bedre, selv om det er en dramatisk og irreversibel hjelp.

Jeg har ikke mye til overs for barten til Hermansen, men noen av tankene han har, denne inkludert, er svært gode. Og den politiske forankringen burde, så langt jeg kan se, være grei å “kopiere” fra organiseringen av Oljefondet. Mao, en egen organisasjon som får politiske rammebetingelser å forholde seg til, og et sett med målsetninger i som man bør forholde seg til, men som utover dette opererer på egenhånd.

Dette forutsetter selvsagt også at man får inn dyktige styremedlemmer og forretningskvinner/-menn til å forvalte investeringene til Staten. Disse må deretter få myndighet til å ta seg av enkeltsaker på egenhånd uten nærings- eller finansministerens innblanding. Evaluering er en ting, men la oss slippe mediakrangler og PR-regninger på 700.000 kroner. Jeg kan gjerne også se for meg at utnevnelsen av daglig leder av dette firmaet bør foregå av Stortinget, men mer realistisk er i statsråd. Ideen med å gjøre dette gjennom Stortinget er at vi får en base i firmaet som vil kunne vare lengre enn en regjering, enten den er rød, med eller uten grønnskjær, eller blå.

Løsningen er der, nå gjelder det bare å se om noen av partiene plukker den opp.

Hjorten har tydeligvis ikke peiling på mobbing, siden han uttaler seg om det, men ut ifra hva han skriver, skulle man tro han vet mye:

Barndommen er et helvete vi alle må gjennom, det skjer sjelden uten skrubbsår både på innsiden og utsiden. Gjennom lek, barnehage, skole og fritidssysler skal vi lære oss å fungere sammen med andre mennesker. Vi skal slipes ned og sosialiseres til å bli veltilpassede og produktive borgere av kongeriket Norge. Negative reaksjoner på uønsket adferd er en av metodene som brukes for å oppnå dette, og sånn må det nesten være. De fleste av oss går på noen smeller der gjennom oppveksten, men kommer oss på bena og lærer de nødvendige kodene.

Mens andre sliter med å skjønne det sosiale spillet, sliter med å tilpasse seg, kommer ikke inn i gruppa. Og da oppstår det en ganske stor fare for at gruppas negative reaksjoner på uønsket adferd kan skli over i mobbing?

Derfor er det også vanskelig å fange opp? Mobbing er ekstremutgaven av en adferd som egentlig både er normal og ønskelig, det er vanskelig å sette streken for hva som er mobbing, og hva som er akseptabelt?

Dette oppsummerer egentlig mine egne erfaringer i et nøtteskall. Det finnes nok av historier om de som har hatt det verre gjennom skoleårene enn meg, men det forandrer ikke det faktum at jeg hadde nok å stri med sosialt. Etter hvert startet en tankeprosess som gikk over 2-3 år, hvor jeg gradvis ble mer og mer klar over hva i min oppførsel som utløste mobbingen jeg tok så tungt. Og steg for steg fikk jeg jobbet meg ut av de reaksjonsmønsterne jeg hadde som i grunn bygde opp det hele. Kom meg ut av en ond sirkel, so to speak.

Bare så det er nevnt – selv om jeg ikke har daglig kontakt med noen fra denne tiden per i dag, så kommer jeg greit overens med de når vi treffes, og jeg ser frem til at vi skal ha reunion til høsten. No hard feelings – det gidder jeg ikke.

Men det må da være noe lærdom å ta fra dette?

Generalisering er en veldig vanskelig øvelse, og særlig fra en ikke-fagperson  i et så stort minefelt av et fagfelt som dette. Men noen generelle ideer lar jeg likevel mine erfaringer være verdt:

Mestringsstrategier: Når jeg kom hjem, gang etter gang, etter nok en fortvilet skoledag, var gjennomgangsrefrenget noe i duren av “Overse de, da gir de seg til slutt”. Det var fantastisk godt ment, uten tvil, men det fungerer bare ikke slik. Beste utfall er at man ender opp venneløs og oversett. I verste fall…. Vel, jeg klarer egentlig ikke definere hva som er det verste utfallet av dette, det kommer an på den som blir mobbet, men jeg kan love at det ikke føles veldig godt.

En bedre respons hadde vært og satt meg ned og diskutert hva som var grunnen til at “de andre” gjorde som de gjorde, og hva jeg kunne gjøre for å endre den oppførselen.

I mitt tilfelle handlet det veldig mye om å sette seg i respekt, noe jeg prøvde å oppnå ved å løpe etter de som slengte kommentarer, for å “banke de” opp. Det endte selvfølgelig som det  måtte, siden jeg var den største og tregeste i klassen… Det jeg lærte meg etter hvert var hvordan det å kunne takle en kommentar, og også å sende en i retur til avsender, var mye mer effektivt. Som de sider i reklamen: “Det virker for meg.”

Dette blir selvfølgelig kun ett eksempel av mange, men jeg tror det er en viktig leksjon. Jeg sier på ingen måte at det er den som mobbes som må ta ansvaret for mobbingen slutter, men at det er bedre å evaluere responsen sin enn å bare bestemme seg for å styre unna alt og alle. Dette kan man ikke forvente at barn klarer på egen hånd, de trenger voksne sin hjelp til det. Det beste hadde selvfølgelig vært om man kunne irettesette mobberen(e) og de(n) ville så slutte med oppførselen sin, men desverre fungerer det ikke helt slik.

Den beste reelle løsningen, slik jeg ser det, er å hjelpe barn som blir mobbet med å forstå det sosiale spillet, og hvordan de kan “spille” det mest mulig med sine egne regler. Det garanterer ikke suksess i hvert eneste forsøk, og det garanterer definitivt ikke at man blir den nye populære ungen i klassen, men det hjelper på en lang vei for å lære unger hvordan de skal takle ukjente situasjoner også.

På den annen side, det kan hende jeg ikke har noen bakgrunn for å uttale meg om hva jeg gjør her – hva tenker du er måten voksne kan bekjempe mobbing på?

Foto: bobby-james på Flickr.

Kick ass whatever I do – simple, and oh so difficult to stick to. But the fact is, most of us don’t even give our best efforts most of the time, and if you don’t know what I talking about – think again. Slacking off a little bit here and a little bit there is the common standard. Sad to say, I do it too. Will try to keep it at a minimum, though.

Work out regularly. I have a program for the next weeks, that I’ll try to stick to – basic cardio 3 times a week, and increasing efforts throughout, ending in Oslo Marathon September 27. I don’t have any hope of getting a good time – a finish will be a victory in my book. After that, I’ll try to mix in some strength. The idea, cut some fat before starting to build. For nutrition – just trying to stay fairly healthy.

Be an awsome person to relate to. I would describe myself as an extrovert introvert. I enjoy other people’s company, but the fact that I am writing up this post @ almost 2:00 AM says a lot. But I don’t want to fight that. I want to fight my urge not be as good with people as I want to be – be it colleagues both at work and in Red Cross, clients, friends, and random strangers – not to mention with my awsome girlfriend. I want to be even more trustworthy and easy to have relationships with – no matter what kind of relationship it is. There – I said it, now it’s just about following through.

Stop procastination and manage how I spend my time. I have a huge procatination problem at times. I keep a pretty up-to-date todolist and calendar. But I am not good enough at executing the things at it right away.

Control my finances – Money, good or evil, controls a lot of what we can do and not. It’s not enough to manage time-spending, of course, the money is as big of a part of the equation as time. (“If you got the money, I got the time…”). I don’t do too bad with this, but a reminder is always in order, as I – as the most of us – don’t have the luxery to be able to let this thing rest.

The last item on the list is, in my book, the all-reaching and most important one – one point to rule them all, you might say.

Knowing my goals, and making sure that each day I am working towards them. I don’t have any plans of going through life just doing whatever comes up. Keeping tabs of what I am spending my time on, vs what I ulitmately think of as my values in life is necessary. Of course, not all the time, but from time to time, it’s a good thing making sure that things don’t get missed for less important opportunities.

Enten vi liker det eller ei, innpakkingen er en viktig del av politikk.

Jeg legger ikke ikke skjul på at jeg tilhører disse partiene, og blir nok derfor litt ekstra oppgira over dette tilfellet, men egentlig er det bare enda et innslag i rekken hvor det er et større mål å angripe andre partier, enn å argumentere for sin egen politikk. Og ja, høyresiden er nøyaktig like ille som venstresiden, mens sentrum prøver å skyte litt i begge retninger – ikke uventet.

Media hiver seg ikke uventet på, og det er lett å la seg rive med i dragsuget. Jeg kunne sikkert vært flinkere selv også – så her er en skål for en saksorientert valgkamp!

Slik jeg ser det må målet være å få unna asylprosessen så kjapt som mulig, enten søkeren har rett på opphold eller ikke. Det er en todelt utfordring; færrest mulig søkere som ikke har rett på opphold, og kortest mulig behandlingstid for de som søker. Det å få ut de som ikke får utviklet søknader er også en problemstilling i noen tilfeller. Det er åpenbart at de som får avslag skal ut fortest mulig, men jeg overlater dette til de som har den nødvendige kunnskapen om internasjonal rett. Da er det to problemstillinger igjen.

Færrest mulig søkere uten rett på opphold i Norge

Vi begynner med en oppklaring. Det hevdes at dagens nivå av asylsøkere er rekordhøyt, at grensene våre flommer over – dette er en sannhet med modifikasjoner. Vi ligger an til å få rundt 18 – 20.000 søknader i år, det er rekord. Men, antallet i 2008 var på nivå med 2001 – historien gjentar seg med Stoltenberg bak roret – taallet er rundt 14.000 i begge tilfeller. Etter tre år med “Jerna” Solberg som ansvarlig for UDI hadde antallet falt til rundt 5400 – rundt 40%. Det er med andre ord ikke bare FrP som vil kutte antall søknader, det er bare at dde skriker høyest om det.

Jeg tror det er lurt å høre på hva Erna foreslår av tiltak, når det gjelder å kutte ned søknadskøene – hun har gjort det før. Ideen er at man i utlandet vet at man i Norge kjapt blir sendt hjem igjen hvis man ikke har god grunn for å være her, så vil det for mange ikke være verdt forsøket. Det krever informasjon som sprer seg til Afghanistan og andre land med mange asylsøkere til Norge, og det krever at vi oppfører oss konsekvent – får du avslag blir du sendt ut.

Kjappest mulig behandlingstid

Jeg skal gladelig innrømme at jeg ikke har hatt erfaringen av å besøke norske asylmottak, men i det store og hele er det en relativt grei fysisk standard her. Det er garantert ting som må gjøres på det psykiske planet for mange, men med kortere behandlingstid vil også dette behovet bli mindre. I 2003 var behandlingstiden i UDI 147 dager – det nyeste tallet jeg klarte å finne, fra februar 2008, lå behandlingstiden på 230 dager, som til alt overmål var ned fra 415 et halvår tidligere. Hvis du vet hva det ligger på nå vil jeg gjerne vite det.

FrP vil forlenge behandlingstiden på asylsøknader, ved å skape større avstand mellom søkerne og saksbehandlerne. Det er et forslag på lavmål, jeg nøyer meg med å konkludere med at det er å angripe problemene vi har i feil ende.

På mange måter er det vanskeligere å korte ned på behandlingstiden, uten at det går ut over kvaliteten, enn det er å gjøre Norge mindre attraktivt for de som kun søker lykken, uten grunn for å få bli her. Men en god start ville vært å gitt UDI mulighet til å ansette flere saksbehandlere, og – enda viktigere – gi de de verktøyene og den opplæringen som er nødvendig for å gjøre gode vedtak uten å bruke for lang tid på dette. Dette er desverre ikke gjort i en håndvending – det krever at UDI er en tiltrekkende arbeidsplass, hvor folk samler erfaring.

Lars-Henrik Paarup Michelsen, som tidligere var leder i Unge Venstre, blir provosert over denne innvandringspopulismen, som denne artikkelen også tar tak i. Jeg klarer ikke hisse meg like mye opp som Lars-Henrik gjør, men det er nok sant at det er mye retorikk i denne saken. Likevel, et indirekte mål må vel være at det er en lavest mulig avslagsprosent, uten at vi skal bli mer liberale i politikken av den grunn? Mao, færrest mulig søkere som uansett får avslag, og kortest mulig ventetid for de som kommer hit med god grunn.

Hva tenker du er de tre viktigste tingene vi bør gjøre for å forbedre asylpolitikken vår, og hvorfor?

Foto: Creative commons-lisens av nromagna.