I det magiske året 2009 var en av debattene som ble særlig oppgira fildelingsdebatten. Hvis du sliter med hukommelsen, så koker spørsmålet egentlig ned til hvordan både filmstudioer og musikkselskaper, rettsvesenet – representert ved opphavsretten, og vanlige brukere av musikk, film og programvare, skal forholde seg til fildeling. Sånn jeg ser det er det ingen tvil om at det er problematisk at Piratebay er den dominante leverandøren av film over internett. Jeg sier leverandør i ordets bredeste betydning. De er strengt tatt en fasilitator av den samme metoden vi brukte for 20 år siden, da vi dro med VHS-Spilleren til nabogutten for å kopiere en film han hadde. Ja, jeg innrømmer det, jeg var 6 år, og det var spennende. Ikke husker jeg hvilke filmer det var heller.
For å ta det først. Jeg har ingen tro på at løsningen er at filmer, bøker, musikk og annen kunst fritt kan kopieres videre så lenge den som videreformidler ikke tar betalt for det. Jeg beklager, jeg setter pris på gratis like mye som alle andre, men jeg har også en litt for komersiell legning til å støtte dette, lik som at jeg gjerne bruker open source-programmer selv, men ikke ser for meg at jeg kommer til å utvikle open source software selv. Særlig for musikere har de argumentene jeg har fått med meg hovedsaklig gått på at man med “gratis” musikk får et bredere publikum som man kan selge til via konserter, effekter og lignende. Dette vil, for mange, fjerne både et lite bidrag til å få økonomien til å gå rundt. Det er heller langt ifra alle musikere forunt å fylle Valle Hovin med 40.000 fans og tilskuere. Creative commons, og andre lisensløsninger for deling av opphavsrett er nydelige saker, og jeg er glad folk deler på denne måten (19 millioner bilder på flickr, på den mest liberale lisensen), men det er ikke for alle.
Kort og godt tror jeg copyright-lovene slik vi har de i dag er fornuftige. Men vi må få løsninger som fungerer, ikke søksmål som irriterer.
Så var det gjennomføringen da. Erfaringen fra iTunes forteller oss at til rett pris er det et marked for å selge underholdning via nettet. Den forteller også at “nerdene” – undertegnede inkludert – lar seg irriterer når det legges avanserte begrensninger på kopiering av musikk. Erfaring fra Spotify forteller at folk flest foretrekker å høre på “Jonathan from Spotify”, heller enn å betale 100 kroner hver måned for musikken. Men at til festbruk går en tier helt greit.
Vi mennesker er opptatte dyr. Vi skal jobbe, vi skal ha interesser ved siden av jobb, og et godt sosialt liv. Vi skjønner at vi må innrette oss etter andre, men vil lar oss ikke sjefe med. Du får gjerne komme med litt reklame for å holde liv i musikken jeg hører på når jeg tar bussen, men ikke når jeg har fest. Du får ikke lov å fortelle meg om jeg kan ta sikkerhetskopi av musikken min – ta får du heller risikere at jeg kopierer det så en venn får høre og også kjøper musikken. Du må gjerne ta betalt for å låne ut musikksamlingen din, dog – det er forståelig at andre også skal tjene penger. Pedagogene snakker om erfaringslæringsmodellen, den som viser hvordan vi lærer av våre egne og andres feil. Jeg tror ikke filmbransjen har skjønt denne ennå.
For spesielt interesserte: Chris Anderson, mannen som lagde konseptet “The long tail”, har for et par år siden skrevet en glimrende artikkel, kalt Free, hvor han argumenterer med at flere og flere ting blir gratis. Jeg er ikke helt overbevist, men om han har rett så håper jeg at reklameplass blir mye dyrere, og mer tilpasset oss som konsumenter. Bedre og lavere kvanta reklame – det kan jeg se frem til.
Bilde av AndyRob
Fun fact: Bill Gates ikke bare innrømmer at Microsoft tjener på, og foretrekker , at folk kopierer deres programvare fremfor noen annens. Flott – god start!
Fun fact: I 2008 ble Apple den største musikkforhandleren i USA. Flott?