Torstein Ulserød har en kronikk i dagbladet, hvor han kritiserer politikere – i form av den rødgrønne regjeringen spesielt – for mangel på ideologisk retorikk i det daglig. Mangel på debatt rundt tankene som ligger bak den daglige politikken, rett og slett.
For å ta det først – jeg er enig med Ulserød i at vi kunne hatt godt av mer ideologisk debatt her til lands. Men jeg er ikke helt overbevist om at vi hadde fått de flammende debattene som man for eksempel har i USA, som kronikken trekker frem – er vi ikke rett og slett for like? USA har to store partier som står et godt stykke fra hverandre – vi har 8 partier stort sett klemt inn på den ideologiske plassen til litt over det demokratiske partiet. Når man tenker så likt så blir arenaen for å skille seg ut hva som skjer på hvor bra man leverer på de konkrete sakene.
Per i dag har vi flertallsregjering, dette kan fort ha en tendens til å kvele regjeringens deltakelse i slike debatter. De som er blir fort stengt inne i regjeringskvartalet, bak lukkede dører. Og hadde jeg vært i Jens sine sko, hadde jeg nok gjort det på samme måten – det er ikke mye å tjene på de ideologiske debattene for regjeringen når alle vet at de har mulighet til å ta et kjapt møte på gangen for å avgjøre hva man mener, og deretter kjøre det rett igjennom på Stortinget.
Torstein Ulserød avslutter kronikken sin med følgende utsagn: ”Mitt tips er at det første partiet som tør å utfordre den lammende konsensusen om idégrunnlaget for politikken, kan komme til å skape mer hjertebank enn Helga Pedersen kan kjøpe for noen ekstra oljemilliarder.”
Det paradoksale er at det er et parti som gjør sitt beste for å utfordre idégrunnlaget akkurat som Ulserød anbefaler – selvsagt Fremskrittspartiet. Jeg innrømmer gladelig at jeg ofte rister på hodet av hva som kommer fra ytterste høyre i norsk mainstreampolitikk, men de har på tross av alt gjort sitt beste for å skape debatt om deler av grunntankene som ligger til bunns for politikken vi fører. Konsekvensen har dessverre stort sett vært at i overkant av 20% av velgerne helhjertet applauderer denne politikken, mens 70-75% av velgerne skjeller den ut. Det få kan si om FrP er at få er likegyldige til de.
Jeg kan heller ikke dy meg fra å trekke frem ett eksempel til – det som endte opp med å bli farsen ”Det norske hus”. Det kan sies en del om Torbjørn Jagland, men det var heller ikke mange som applauderte tanken om en planleggingsminister særlig lenge. Det blir gjerne til at man konkluderer med at en planleggingsminister også koster penger, og ikke gjør noe for å fikse hullene i veien man kjører til jobb.
Kort og godt tror jeg ikke det er et godt nok klima i norsk politikk for å diskutere ideologi i offentlige debatter til at debattene holder seg gående. Det er noen gryende prosjekter med tankesmier som for eksempel Civita og Liberal Laboratorium, men disse er fortsatt relativt ukjente for de som ikke følger debatter aktivt.
Men det er viktig at vi som ønsker oss flere, og grundigere, debatter om ideologien vi baserer politikken på fortsetter å holde en slik overordnet metadebatt gående – fra tid til annen vil den lekke opp til den samfunnsaktuelle debatten.