Innvandringen til Norge har blitt et populært område for å markere seg politisk, i hvertfall på nasjonalt plan, de siste årene. Forsåvidt på lokalt plan også – som regel med sterk motstand mot asylmottak i de kommunene de er plassert i. Og uansett hvilken side du står på, det er vanskelig å komme bort ifra at det byr på utfordringer for de landene som mottar innvandrere – også Norge. Globalisering er kommet for å bli – enten man vil det eller ikke. Og en av effektene av som kommer med dette er uunngåelig økt innvandring. Det er vanskelig å finne noen som ønsker seg økt generell innvandring – jeg er ikke en av de. Arbeidsinnvandring, joda, men ikke generell innvandring. Men spørsmålet er hva vi gjør når de først er på vei. Tar vi imot, og gjør vårt beste for å legge til rette for at de nyankommne skal være gode samfunnsmedlemmer, eller avviser vi de, fordi de skaper problemer for oss?
Jeg mener på ingen måte vi skal bøye oss bakover for å tilfredsstille alle krav om hjelp som kommer fra både vestlig og ikke-vestlig innvandrere. Vi skal gjøre det vi kan for å forsikre oss mot å bli utnyttet, men de som trenger hjelp må få hjelp, så får vi heller ta de problemene som kommer fra det. Det er ikke alle problemene som kan løses uten å medføre seg ytterligere problemer – men problemer på lavere nivå. Fra tid til annen får politikerne våre problemer hvor den riktige løsningen er åpenbar, men uten følgeproblemer. De har heller ikke alltid luksusen det er å ha full oversikt over konsekvensene av de avgjørelsense som blir tatt. Men om man vet at man ikke lager mer problemer enn de man løser, og forhåpentligvis ikke like store problemer, så jobber man seg nedover, ett skritt av gangen.
Foto: Creative commons-lisens fra Schnitzelteller.
Bra skrevet synes jeg. Mange vil kalle meg for en som ikke liker innvandring pga mange meninger jeg har kommet med i bloggosfæren. Men sannheten er vel heller at jeg mener man må tenke føre var, og ha en så pragmatisk politikk som mulig. En politikk som bekjemper radikale elementer som vi ikke ønsker. En politikk som ikke tar det for gitt at noen mennesker faktisk ønsker å utnytte systemet, uavhengig av etnisitet. Jeg ønsker at Norge skal fungere som et flerkulturellt samfunn. Men et velfungerende samfunn består av en stat som ikke godtar alt. En velfungerende stat står for verdier, og enhver stat som står for noe må nødvendigvis forkaste noe annet. En kan derfor f.eks ikke si at man er for likestilling blant kvinner og menn, og på samme tid være en pådriver for hijab i samfunnet. Eller stå på barrikadene for undertrykte og stigmatiserte etnisk norske kvinner, men på samme tid gi blanke i innvandrerkvinner ved å støtte en liberal integreringspolitikk (I så fall er man kanskje en rasist, uten å være klar over det?). Jeg synes Danmark har vært forbilledlig i den sammenhengen. De har maktet å stå sterkt på sine prinsipper, og gjennom dette har vi sett et Danmark som har blitt mer åpent og tolerant ovenfor det flerkulturelle i seg selv, og på samme tid desto mer intolerant overfor de grumsete elementene. Da tenker jeg f.eks selvsagt på islamistiske tankestrømmninger.
Bare noen tanker fra meg der. Ser du også er Høyre-fan!
Hei Martin.
Får begynne med å si tusen takk, alltid hyggelig å høre at noen liker det jeg skriver.
Men, det kan virke som om du har misforstått meg litt. Det stemmer, som jeg skriver, at jeg er ikke er for økt generell innvandring, i den forstand at jeg ikke ønsker økt innvandring hit uten unntak – til det byr konseptet på for mange utfordringer. Men samtidig synes jeg at det er en uting at vi skal avvise folk på grensen som virkelig trenger hjelp fordi man har klart å finne kriminalitetsstatistikk som sier at de som er hvite i huden er snillere.
Hvis vi ser bortifra arbeidsinnvandring, så må det være lov av Norge til å stille krav til at du trenger vår beskyttelse for å få komme til landet. Og når vi har godtatt at du trenger hjelpen vår, så må vi også
kunne kreve at du gjør en innsats for å komme deg inn i samfunnet i et nytt land. Så langt tror jeg vi er enige.
Poenget i teksten min er nemlig ikke at vi skal stille krav til innvandrerne, som jeg tror du oppfattet det som, men at det må være behovet for beskyttelse og hjelp som ligger til grunn for om du kommer inn i landet eller ikke, ikke den gjeldende kriminalitetsstatistikken til storbyene våre. Da er det den norske utfordringen å innse at verden blir mindre, at vi ikke kan gjemme oss vekk fra globaliseringen og heller begynne å ta følgeproblemene alvorlig.
[...] har behandlet innvandring på bloggen her, og liker egentlig ikke å reptere temaer når politikken inneholder så mye man [...]