Mobbing

De fleste er vel skjønt enige om at mobbing ikke bør foregå, hverken på skoler, arbeidsplasser eller i det offentlige rom, for den saks skyld. Bloggeren Curly har startet prosjektet Mobbeboka, og den tilhørende “Den store mobbebloggen“. Flott tiltak! Kjell Magnes tilnærming var å lage et manifest mot mobbing, inkludert en god og relativt latterliggjort nullvisjon, og Jens har laget sin versjon.

Hjorten har tydeligvis ikke peiling på mobbing, siden han uttaler seg om det, men ut ifra hva han skriver, skulle man tro han vet mye:

Barndommen er et helvete vi alle må gjennom, det skjer sjelden uten skrubbsår både på innsiden og utsiden. Gjennom lek, barnehage, skole og fritidssysler skal vi lære oss å fungere sammen med andre mennesker. Vi skal slipes ned og sosialiseres til å bli veltilpassede og produktive borgere av kongeriket Norge. Negative reaksjoner på uønsket adferd er en av metodene som brukes for å oppnå dette, og sånn må det nesten være. De fleste av oss går på noen smeller der gjennom oppveksten, men kommer oss på bena og lærer de nødvendige kodene.

Mens andre sliter med å skjønne det sosiale spillet, sliter med å tilpasse seg, kommer ikke inn i gruppa. Og da oppstår det en ganske stor fare for at gruppas negative reaksjoner på uønsket adferd kan skli over i mobbing?

Derfor er det også vanskelig å fange opp? Mobbing er ekstremutgaven av en adferd som egentlig både er normal og ønskelig, det er vanskelig å sette streken for hva som er mobbing, og hva som er akseptabelt?

Dette oppsummerer egentlig mine egne erfaringer i et nøtteskall. Det finnes nok av historier om de som har hatt det verre gjennom skoleårene enn meg, men det forandrer ikke det faktum at jeg hadde nok å stri med sosialt. Etter hvert startet en tankeprosess som gikk over 2-3 år, hvor jeg gradvis ble mer og mer klar over hva i min oppførsel som utløste mobbingen jeg tok så tungt. Og steg for steg fikk jeg jobbet meg ut av de reaksjonsmønsterne jeg hadde som i grunn bygde opp det hele. Kom meg ut av en ond sirkel, so to speak.

Bare så det er nevnt – selv om jeg ikke har daglig kontakt med noen fra denne tiden per i dag, så kommer jeg greit overens med de når vi treffes, og jeg ser frem til at vi skal ha reunion til høsten. No hard feelings – det gidder jeg ikke.

Men det må da være noe lærdom å ta fra dette?

Generalisering er en veldig vanskelig øvelse, og særlig fra en ikke-fagperson  i et så stort minefelt av et fagfelt som dette. Men noen generelle ideer lar jeg likevel mine erfaringer være verdt:

Mestringsstrategier: Når jeg kom hjem, gang etter gang, etter nok en fortvilet skoledag, var gjennomgangsrefrenget noe i duren av “Overse de, da gir de seg til slutt”. Det var fantastisk godt ment, uten tvil, men det fungerer bare ikke slik. Beste utfall er at man ender opp venneløs og oversett. I verste fall…. Vel, jeg klarer egentlig ikke definere hva som er det verste utfallet av dette, det kommer an på den som blir mobbet, men jeg kan love at det ikke føles veldig godt.

En bedre respons hadde vært og satt meg ned og diskutert hva som var grunnen til at “de andre” gjorde som de gjorde, og hva jeg kunne gjøre for å endre den oppførselen.

I mitt tilfelle handlet det veldig mye om å sette seg i respekt, noe jeg prøvde å oppnå ved å løpe etter de som slengte kommentarer, for å “banke de” opp. Det endte selvfølgelig som det  måtte, siden jeg var den største og tregeste i klassen… Det jeg lærte meg etter hvert var hvordan det å kunne takle en kommentar, og også å sende en i retur til avsender, var mye mer effektivt. Som de sider i reklamen: “Det virker for meg.”

Dette blir selvfølgelig kun ett eksempel av mange, men jeg tror det er en viktig leksjon. Jeg sier på ingen måte at det er den som mobbes som må ta ansvaret for mobbingen slutter, men at det er bedre å evaluere responsen sin enn å bare bestemme seg for å styre unna alt og alle. Dette kan man ikke forvente at barn klarer på egen hånd, de trenger voksne sin hjelp til det. Det beste hadde selvfølgelig vært om man kunne irettesette mobberen(e) og de(n) ville så slutte med oppførselen sin, men desverre fungerer det ikke helt slik.

Den beste reelle løsningen, slik jeg ser det, er å hjelpe barn som blir mobbet med å forstå det sosiale spillet, og hvordan de kan “spille” det mest mulig med sine egne regler. Det garanterer ikke suksess i hvert eneste forsøk, og det garanterer definitivt ikke at man blir den nye populære ungen i klassen, men det hjelper på en lang vei for å lære unger hvordan de skal takle ukjente situasjoner også.

På den annen side, det kan hende jeg ikke har noen bakgrunn for å uttale meg om hva jeg gjør her – hva tenker du er måten voksne kan bekjempe mobbing på?

Foto: bobby-james på Flickr.