Jeg besøkte den ypperlige utstillingen Venterom på Nobel Fredsprissenter for et par dager siden, og den fikk meg – som den skulle – til å tenke på hvordan Norge behandler asylsøkerne sine.
Slik jeg ser det må målet være å få unna asylprosessen så kjapt som mulig, enten søkeren har rett på opphold eller ikke. Det er en todelt utfordring; færrest mulig søkere som ikke har rett på opphold, og kortest mulig behandlingstid for de som søker. Det å få ut de som ikke får utviklet søknader er også en problemstilling i noen tilfeller. Det er åpenbart at de som får avslag skal ut fortest mulig, men jeg overlater dette til de som har den nødvendige kunnskapen om internasjonal rett. Da er det to problemstillinger igjen.
Færrest mulig søkere uten rett på opphold i Norge
Vi begynner med en oppklaring. Det hevdes at dagens nivå av asylsøkere er rekordhøyt, at grensene våre flommer over – dette er en sannhet med modifikasjoner. Vi ligger an til å få rundt 18 – 20.000 søknader i år, det er rekord. Men, antallet i 2008 var på nivå med 2001 – historien gjentar seg med Stoltenberg bak roret – taallet er rundt 14.000 i begge tilfeller. Etter tre år med “Jerna” Solberg som ansvarlig for UDI hadde antallet falt til rundt 5400 – rundt 40%. Det er med andre ord ikke bare FrP som vil kutte antall søknader, det er bare at dde skriker høyest om det.
Jeg tror det er lurt å høre på hva Erna foreslår av tiltak, når det gjelder å kutte ned søknadskøene – hun har gjort det før. Ideen er at man i utlandet vet at man i Norge kjapt blir sendt hjem igjen hvis man ikke har god grunn for å være her, så vil det for mange ikke være verdt forsøket. Det krever informasjon som sprer seg til Afghanistan og andre land med mange asylsøkere til Norge, og det krever at vi oppfører oss konsekvent – får du avslag blir du sendt ut.
Kjappest mulig behandlingstid
Jeg skal gladelig innrømme at jeg ikke har hatt erfaringen av å besøke norske asylmottak, men i det store og hele er det en relativt grei fysisk standard her. Det er garantert ting som må gjøres på det psykiske planet for mange, men med kortere behandlingstid vil også dette behovet bli mindre. I 2003 var behandlingstiden i UDI 147 dager – det nyeste tallet jeg klarte å finne, fra februar 2008, lå behandlingstiden på 230 dager, som til alt overmål var ned fra 415 et halvår tidligere. Hvis du vet hva det ligger på nå vil jeg gjerne vite det.
FrP vil forlenge behandlingstiden på asylsøknader, ved å skape større avstand mellom søkerne og saksbehandlerne. Det er et forslag på lavmål, jeg nøyer meg med å konkludere med at det er å angripe problemene vi har i feil ende.
På mange måter er det vanskeligere å korte ned på behandlingstiden, uten at det går ut over kvaliteten, enn det er å gjøre Norge mindre attraktivt for de som kun søker lykken, uten grunn for å få bli her. Men en god start ville vært å gitt UDI mulighet til å ansette flere saksbehandlere, og – enda viktigere – gi de de verktøyene og den opplæringen som er nødvendig for å gjøre gode vedtak uten å bruke for lang tid på dette. Dette er desverre ikke gjort i en håndvending – det krever at UDI er en tiltrekkende arbeidsplass, hvor folk samler erfaring.
Lars-Henrik Paarup Michelsen, som tidligere var leder i Unge Venstre, blir provosert over denne innvandringspopulismen, som denne artikkelen også tar tak i. Jeg klarer ikke hisse meg like mye opp som Lars-Henrik gjør, men det er nok sant at det er mye retorikk i denne saken. Likevel, et indirekte mål må vel være at det er en lavest mulig avslagsprosent, uten at vi skal bli mer liberale i politikken av den grunn? Mao, færrest mulig søkere som uansett får avslag, og kortest mulig ventetid for de som kommer hit med god grunn.
Hva tenker du er de tre viktigste tingene vi bør gjøre for å forbedre asylpolitikken vår, og hvorfor?
Foto: Creative commons-lisens av nromagna.