Som jeg nevnte i en av nyhetsgjennomgangene, krever Åslaug Haga at krisepakken fra Regjeringen inneholder milliarder til vindmøller og bioenergi – og jeg tror det er noe av det mest fornuftige og visjonære som har kommet fra den kanten. Det er mulig du må ha levd under en stein i 2008 hvis du ikke har fått med deg at vi lever i en tid hvor krisene, om ikke hagler, så dominerer dagsorden i en historisk grad – med unntak av dominerende kriger. På litt lengre sikt har vi klimakrisen, mens vi først må ta for oss den litt mindre, men mer presserende finanskrisen. Høyre foreslo tidligere i høst en oppfriskingspakke for veier, nå kommer de mer direkte klima-linkede forslagene.
Vindmøller
Det er ingen som krangler på at finanskrisen er her, og de aller, aller, fleste har godtatt konklusjonen til FNs klimapanel om at deler av den oppvarmingen vi har sett de siste 150 årene, er menneskeskapt.
Jeg mener Høyres pakke for veiene er et etterlengtet første steg for å fikse problemer i veisektoren, og det samme gjelder de varslede tiltakene i denne pakken for å bidra med vedlikehold i offentlige bygg, men det må være lov til å tenke større enn dette. Norge har, tross all oljeboringen, fenomenale ressurser vi kan sette inn i kamp for flere klimavennlige energialternativer. Problemet er bare at med all vannkraften vi har her til lands er motivasjonen laber for å lede an i teknologi som kommer amerikanerne mest til nytte.
Jeg håper, men er ikke i nærheten av å tro på, at når kriseplanen fra Regjeringen endelig kommer 26. januar 2009, så inneholder den et tosifret milliardbeløp til et nytt statlig forskingsselskap, som skal videreutvikle og kommersialisere teknologi for fornybar energi på verdensbasis. StatoilHydro er per definisjon det statlige energiselskapet, og selv om de har en gruppe som jobber oppriktig med fornybar energi, ville jeg heller sett denne gruppen som en del av dette nye selskapet. Grunnen er simpelthen at det er naivt å tro at StatoilHydro på en fornuftig måte klarer å jobbe for fullt med fornybar energi som ville satt selskapets viktigste inntektskilder i fare.
Forutsetningen for at noe sånt kan lykkes vil selvsagt være at staten drev dette som en profesjonell investor. Det vil si at man ansetter de beste man kan finne – til en privatisert lønn, og man lar selskapet gjøre sine egne vurderinger av hvilke komersielle avgjørelser som er de beste – innenfor det mandatet de får – og ikke den til enhver tid rådende politikken.
Bilde: Moe_ på Flickr, med Creative Commons BY-lisens.