Norsk samferdselspolitikk sliter med en rekke utfordringer. Ikke bare har veiene våre blitt kåret til noen av de dårligste i Europa, men vi har også et komplisert nett av daler og fjell som skal dekkes av disse veiene. For å forstyrre arbeidet med oppgradere norske veier til toppstandard, har klimakrisen presset frem krav om høyhastighetsjernbaner både på Østlandet mellom Oslo og Trondheim, og lenger nord i landet. Og dette skal, som om dette ikke er nok, helst løses midt i finanskrisen.
Bare så det er sagt: Å balansere behovet mellom tog og jernbane er et kunststykke, og ikke vitenskap. Man vil kunne regne seg ut til kvalifiserte gjetninger, men i det lengste må det være gjennomarbeidet politikk som setter hva som blir fasiten. Det eneste man vet sikkert når man begynner med dette er at hverken de som kun vil ha vei, eller kun vil ha jernbane, har rett – det må være en balanse.
Det er også mulig å postulere noen prinsipper som skal ligge til grunn for hvordan samferdselspolitikken bør føres:
- Sterk kollektivtransport må være tilgjengelig i byene: Det er umulig å forsvare 4 avganger i timen døgnet rundt i alle Norges bygder, men det må eksistere tilbud.
- Kollektivprisene må være på nivåer hvor det lønner seg å kjøre kollektivt: I mange tilfeller betaler du ekstra for privilegiet det i følge reklamene er ikke å kjøre din egen bil. Det sparer riktignok miljøet, men det er for de aller fleste ikke god nok grunn til å bytte til rutetabellen.
- La bensinprisene følge konsumprisindeksen: Dette har de til en viss grad gjort de siste årene, og denne politikken bør følges. Ikke la stigningen i kollektivtransportpriser øke mer enn stigningen i bensinprisene. Helst mindre.
- Kollektivtransporten må ha andre svar på sviktende inntekter enn å heve prisene: Det skjer gang på gang, og er en ond spiral. Busselskapene ser at inntektene synker. Prisene settes opp for å kompensere. Gjett hva som skjer – det holder litt, men så faller litt flere passasjerer av.
- Solide veier til de som bruker de: Det kan ikke være “gratis” å være bilist – det må svi litt når du er nødt til å bruke bilen. Men fortsatt ikke nok til å ødelegge økonomien til de som trenger bilene. Samtidig kan vi ikke avskrive bilistene, eller kollektivtransport, med smuler av veier. Vedlikeholdsslepet må tas igjen.
- Støtte til de som kjører med miljøvennlige alternativer: Miljøeffektive biler bør på et vis subsidieres. Jeg skriver miljøeffektive, og ikke drivstoffeffektive, fordi det omfatter hele livssyklusen.
- Transport via Jernbane: I den grad det lar seg gjøre, må tungtransporten få insentiver til å bruke jernbanenettet, og ikke veinettet. Bedre for miljø, bedre for trafikksikkerhet, og med et godt rutenett, bedre for transportørene.
Kort sagt: Sterk kollektivtransport, insentiver – ikke straff – for å oppføre seg miljøvennlig. Fortsatt trygge og gode veier – fordi mange som bor på mindre steder trenger det også. Og politikere som har en langsiktig strategi for å pushe vedlikehold som en del av en ansvarlig politkk, enten de er i regjering eller opposisjon.
Hvordan alt dette skal gjennomføres sammen, uten å sprenge alt av budsjetter, er kunststykket. Her trengs det debatt og god akademisk jobbing før vi finner svarene.
Foto: Wili_hybrid på Flickr.